Synes dette innlegget var så bra skrevet, at jeg klipper det i sin
helhet og håper forfatteren tilgir meg det…
http://tomstaavi.vgb.no/2009/09/01/absurd-offentlig-pengebruk/ For den som lurer på om det er mulig å finne poster å kutte i
Statsbudsjettet, burde NTBs melding om den eksperimentelle
oppsetningen av Villanden være et godt svar. Staten brukte 3,2
millioner kroner på et stykke 381 ville se. Hver av dem fikk med andre
ord over 8000 kroner i subsidier for å dyrke sin kulturinteresse. Den eksperimentelle oppsetningen av “Villanden” under festspillene i
Bergen kostet det offentlige 3,2 millioner kroner, melder NTB. Blant
annet E24 viderebringer meldingen her. Det var 381 personer som løste
billett. I tillegg delte arrangøren ut 188 fribilletter. Jada, dette
er ett enkelt eksempel. Og jada, eksperimentering må til for å nå nye
kulturhøyder. Likevel er det et interessant eksempel på at det
fullstendige vannviddet man ofte kan finne i det offentlige hva
gjelder omgang med penger. At kulturlivet er subsidiert, er intet nytt. Før man bygde den nye
operaen, ble hvert sete subsidiert med 2000-3000 kroner pr
forestilling. Etter at det nye bygget er ferdig og selv om det er
suksess hva gjelder publikumstilstrømning, er subsidiene pr sete enda
større. Jeg tilhører dem som ikke synes det er greit og fortsatt mener
at den nye operaen aldri burde vært bygget før vi løste viktigere
problemer i samfunnet. Men jeg har forlengst innsett at jeg tilhører
mindretallet. Men tallene som fra “Villanden”-eksperimentet vist over,
burde skremme flertallet også. Historien om “Villanden” minner meg mye om operadiskusjonen. Da den
raste som verst, bestemte vi oss i Dine Penger for å gjøre et
eksperiment. På julebordet det året, skulle vi gjennomføre to
kulturaktiviteter. Begge skulle, inklusive subsidier, koste det samme.
Den ene var sponset kraftig, den andre mottok ingen subsidier. Den
påfølgende dagen, når alle hadde tenkt seg om, skulle vi stemme over
hvilken av de to kulturopplevelsene vi mente burde motta subsidier og
hvor mye. Den ene kulturopplevelsen var å gå i operaen og se et kjent stykke.
Det ble Tosca. Og inklusive subsidiene kostet den opplevelsen i
overkant av 3000 kroner pr hode om jeg ikke husker feil. Den andre
kulturopplevelsen var å spise godt. Når man har over 3000 kroner pr
hode, har man mulighet å besøke det ypperste innen Oslos
restaurantverden og fransk kokkekunst som man vel må si er anerkjent
som en kulturopplevelse. Og de fleste av disse restaurantene er såpass
kompromissløse i valg av lokaler, råvarer, viner og dedikert
personell, at de stort sett ikke tjener penger selv om prisene er
ekstreme. Dette er kulturinstitusjoner som overlever på stadige
innskudd fra eierne og døgnkontinuerlig arbeidsinnsats fra den som
driver stedet. Prisnivået gir dem også det særtrekk at det stort sett
bare er eliten som har råd til å frekventere denne kulturopplevelsen. Dagen etter, under avstemningen, flyttet flertallet det meste av
subsidiene fra operaen og over til matopplevelsen. Du kan jo vurdere
selv hvordan du ville fordelt subsidiene hvis premisset er at du skal
dele ut en slik subsidie, og det er disse to valgene du har. Eksperimentet viste ikke om det er rett eller galt å dele ut
subsidier, men det satt fingeren på et viktig spørsmål: Hvorfor er det
slik at noen kulturuttrykk er så mye mer verdt i det offentliges øyne
enn andre? Jeg har fortsatt ikke funnet et godt svar på det. Er det
den til enhver tid regjerende kulturministers smak som gjelder? Er det
gammel vane vond og vende som er forklaringen? Er det byråkratene som
deler ut støtte fra ulike kasser som har for mye makt? Eller er det å
dele ut 3,2 millioner kroner til 381 personer virkelig et uttrykk for
flertallets vilje? Jeg har ikke svar, men jeg håper flere enn meg er
interessert i å finne det ut. For med et land som som ligger i
verdenseliten hva gjelder å skattlegge befolkningen, men fortsatt
skriker etter investering i infrastruktur, fortsatt har store og
uløste oppgaver innen helse og omsorg, fortsatt har et skolevesen som
langt fra presterer i nærheten av land vi sammenligner oss med og
fortsatt sliter med innovativ næringsutvikling utenfor oljesektoren
(for å nevne noe), kan man lure på hva pengene går til. I det
perspektivet er neppe eksperimentet “Villanden” et enestående
eksempel. Når min norsklærer på Videregående skulle være morsom, noe som oftest
slo feil, vrengte han på sitater. Ett av dem fra “Villanden” lød:
”Ikke øl i sådan stund, gi meg løiten”. Når man bevilger 3,2 millioner
kroner for å forlyste 381 sjeler, kan man lure på om bevilgende
myndigheter tok et dypdykk i norsk potetsprit før vedtak om bevilgning
ble fattet.
